Fører IKT til at det trenger seg fram en endring i vurderingskulturen i skolen? Bør vurderingskulturen i skolen endres i takt med teknologiutviklingen? Vi lever i en verden hvor menneskets møte med en skjerm oftere og oftere er det som skal skape grunnlag for nye forhold til mennesker. Den sentrale kompetansen blir flyttet fra å kunne skriv og lese bøker til å kunne tolke bilder og mestre den digitale skjermen som medium. Man må kunne lese, se på , høre osv(mulitmodal bruk) . Det å mestre kombinasjonen av forskjellige kompetanser vil bli viktig i de nærmeste årene. Men hvordan skal slike ferdigheter sikres, og ikke minst vurderes? En god vurderingskultur ved en skole må skape en forståelse for hvordan vurdering kan være en årsak til eller plattform for læring, og ikke bare et sluttpunkt eller måling av læringsutbyttet. Slik det er nå er vurderingskulturen blitt knyttet alt for sterkt til måling av oppnåelse av læringsutbytte, i stedet for til læring som en verdi i seg selv. Dermed får vi ikke utnyttet den læringen som ligger i å utvikle elevenes egen vurderingskompetanse. Det betyr ikke at den ene måten å vurdere på utelukker den andre, men at det må utvikles en balanse hvor læring er like viktig som oppnåelse av læringsutbytte. I boken ”Undervising i endring” av Hauge, Lund og Vestøl trekkes det fram at vurdering i et sosiokulturelt perspektiv ikke ser på vurdering som et individuelt utført teknisk øvelse som hektes på en eller annen aktivitet i form av karakter. Det er snarere en type systematisk inngripen som har som mål å bidra til at eleven utvikler seg gjennom å utnytte ressurser i form av andre personer og kulturelle verktøy(artefakter).
Som vi vet er det kompetanse som skal vurderes i skolen, og det er et vanskelig oppdrag. Både fordi kompetanser er komplekse i seg selv og fordi kompetanse er nøye forbundet med ulike praksiser( i butikken, bland forskere osv). Har skolen et sosiokulturelt perspektiv/ syn på læring, kreves det også et sosiokulturelt syn på vurdering. Engh, Dobston og Høihilder skriver i sin bok ”Vurdering for læring” at det ikke den individuelle elevens evne til å tenke som står i sentrum, men hvordan hun/han responderer på situasjoner, forhandler fram løsninger på ulike oppgaver, deltar i faglig utvikling og gjør bruk av ressurser og kontekster. Da må både aktivitetene og resultatene bli vurdert. Et sosiokulturelt syn på vurdering vil alltid ta utgangspunkt i aktiviteter, og dermed bør vurdering av aktivitetene vurderes av de som utfører dem også. Et sentralt trekk ved kompetanse blir da at eleven selv kan vurdere både egne og andres innsats, og derved inngår vurderingen i selve læringsbegrepet. Undervisning, læring og vurdering utgjør dermed en helhet, og må derfor vurderes som en helhet. Ved å inkludere elevene i vurderingspraksisen gir vi dem mulighet til å utvikle sin egen vurderingskompetanse, og dermed overskrider vi skillet mellom læring og vurdering.
Så kan man undres over alle testene som nå er innført i skolen. Står de i forhold til et sosiokulturelt syn på vurdering? Det viser seg jo at lærerne ofte tilpasser undervisningen sin til nasjonale og internasjonale standarliserte tester med papir og blyant. Er denne test-regimet med på å hindre en ny vurderingskultur i skolen, i utakt med de kompetansene samfunnet rundt oss trenger? Blir PC bruk unyttig kunnskap når alle testsituasjoner som er viktige er basert på penn og papir? (Datamaskinen brukes nok mer enn som skriveredskap i kunnskapsutviklingen, men likevel). Et annet spørsmål er om de som lager testene, og ikke minst de som sitter å bestemmer at testene skal brukes, har den nødvendige kunnskapen om hvordan IKT influerer på læring i dagens samfunn. Trenges det nye IKT-baserte eksamener for å fange opp en bredere kunnskapskonstruksjon enn det læreboken kan gi? Må det utvikles vurderingsinstrumenter som klarer å fange opp et bredere kunnskapssyn og de nye formene for læring? Vi må vel være enig i at vurderingsformer og eksamener må kunne avspeile det eleven virkelig kan, og til det trenges vurderingsformer som nettopp ivaretar dette. Eksamensformene må vel baseres på de endringene som har skjedd i samfunnet, i skole og i forskning? Vi kan vel være enig i at det ikke er teknologien som stopper oss, men våre egne holdninger. Elevens verden er teknologisk. IKT er en del av den, men IKT garanterer ikke god vurdering i dagens skole. Det er et teknologisk hjelpemiddel som må brukes med profesjonell kompetanse.
Noen små tanker....
SvarSlettDu peker på viktige utfordringer som for eksempel den digitale skoles hverdag og den utfordringen det skaper for de tradisjonelle pedagogiske undervisningsmetoder og læring. Jeg er enig i at det blir viktig å mestre kombinasjonen av forskjellig typer kompetanse. Jeg mener vi kan utnytte kompetansen som ofte ligger i skolene og kommunene når det gjelder læring. Erfaringsdeling kan utnyttes for å sikre høy kvalitet i kompetansehevingen på så forskjellige områder, og gi mulighetene til et læringsmiljø med det beste fra flere områder.
Nasjonale prøver som en vurderingsform er kommet for å bli, og defor må vi forholde oss til den som en nasjonale standard. Jeg er allikevel enig med deg i at den interne bruken er viktigest og at prosessen må holdes høyt i vurderingen. Hvis skolen er bevisst på bruken og utviklingsmulighetene som ligger her, da tror jeg vurdering kan være en plattform for læring på skolenene. En ser i tillegg at disse testene i større og større grad skal utføres digitalt. Muligheten for å sammenfatte og bruke resultatene er store og gir en mindre grad av synsing i det videre læringsarbeidet. Verktøy for å kartlegge ligger der og er klart til bruk, som for eksempel innenfor lesing. Bruk det, men bruk det ene og alene for å utvikle elevene i deres streben etter større kompetanse.
Dette er et viktig og aktuelt tema. Hørte på radioen (utenlandssendinga, grytidlig i dag) at danskene har satt i gang et forsøk med bruk av datamaskiner PÅ NETT til eksamen. Elevene fikk ikke anledning til å kommunisere seg imellom, men de kunne hente inn all den informasjonene de trengte fra nettet. Dette er nok veien å gå. De laget oppgaver som testet elevenes evne til å forhodle seg til informasjonsstrømmen, finne fram til relevant og pålitelig info, og behandle den på skikkelig vis. Ikke så interesant å teste hva de har i hodet, mer hvordan de bruker det. Et nytt kunnksapsbegrep sprenger seg fram. Og det samarbeidet vi nå kaller juks, blir kanskje idealet i framtida?
SvarSlett