Lederjobb i skolen i krysspresset mellom service og dannelse:

Politiske og administrative interesser og noen forskere vil betrakte skolen som serviceinstitusjon på lik linje med andre serviceinstitusjoner. Er dette positivt fort skolen, og er det riktig å gjøre det? Hvordan skal en skoleleder forholde seg til dette, og hvordan skal skolen forholde seg? Skolen har et dannelsesoppdrag. Skal det ha noe å si for hvilke ledestil en skoleleder velger? Lejf Moos sier følgende: ..skoleleder kan ikke fritt velge ledelsesstil, men må velge en ledelse, som respekterer den demokratiske oppgaven på en demokratisk måte. Skolen har ingen profittkrav. I en bedrift med profittkrav vil produktet(f.eks et møbel) ikke bli endret ut fra hvilke ledelsesstil sjefen har. I skolen er saken en annen. Likevel er det slik at hvis medarbeiderne er fornøyde og tilfredse vil de produsere mer og kvaliteten vil bli bedre. Det er gjeldene i skolen også, hvis vi ser på produksjon som økt læring og tar dannelsesaspektet med. Men i pedagogisk ledelse er kvaliteten av det vi skal levere avhengig av hvordan den leveres fordi de menneskelige relasjonene er svært sentrale, og fordi skolen ikke er en serviceleveranse, men er avhengig av et samarbeid mellom elever, lærere og foreldre om omsorg og læring. Moderniseringen av den offentlige sektoren berører skolen. Derfor er det viktig at en skoleleder har oversikt over, kunne oversette og kunne prioritere kravene utenfra, sette dagsorden internt og kunne håndtere dilemmaer som kan oppstå pga ulike krav og ulike syn på hvordan skole skal drives. I bloggen min framover vil jeg berøre noe av dette. Samtidig vil jeg se på hvilke funksjoner og kompetanser en skoleleder må inneha og som må ivaretas. Jeg kan bl.a. nevne: innsikt i skolens samfunnsoppgave, innsikt i elevenes læring og lærernes undervisning, innsikt i relasjonsbygging mellom personalet, argumentasjons og dialogkompetanse, kommunikasjonskompetanse, skoleutviklingsmetoder, god innsikt i det daglige arbeidet på arbeidsplassen, være delaktig og kunne drive teamarbeid, ta stilling til skolen som serviceinstitusjon eller som dannelsesinstitusjon, kunne forholde seg konstruktiv til kravene utenfra og kunne prioritere dem på en fornuftig måte, kunne håndtere dilemmaer og sette dagsorden på egen skole og kunne ivareta både de administrative og de pedagogiske sidene ved drift av skolen. Dette kan det også skrives mer om, og det vil jeg gjøre framover.

IKT OG VURDERING

Fører IKT til at det trenger seg fram en endring i vurderingskulturen i skolen? Bør vurderingskulturen i skolen endres i takt med teknologiutviklingen? Vi lever i en verden hvor menneskets møte med en skjerm oftere og oftere er det som skal skape grunnlag for nye forhold til mennesker. Den sentrale kompetansen blir flyttet fra å kunne skriv og lese bøker til å kunne tolke bilder og mestre den digitale skjermen som medium. Man må kunne lese, se på , høre osv(mulitmodal bruk) . Det å mestre kombinasjonen av forskjellige kompetanser vil bli viktig i de nærmeste årene. Men hvordan skal slike ferdigheter sikres, og ikke minst vurderes? En god vurderingskultur ved en skole må skape en forståelse for hvordan vurdering kan være en årsak til eller plattform for læring, og ikke bare et sluttpunkt eller måling av læringsutbyttet. Slik det er nå er vurderingskulturen blitt knyttet alt for sterkt til måling av oppnåelse av læringsutbytte, i stedet for til læring som en verdi i seg selv. Dermed får vi ikke utnyttet den læringen som ligger i å utvikle elevenes egen vurderingskompetanse. Det betyr ikke at den ene måten å vurdere på utelukker den andre, men at det må utvikles en balanse hvor læring er like viktig som oppnåelse av læringsutbytte. I boken ”Undervising i endring” av Hauge, Lund og Vestøl trekkes det fram at vurdering i et sosiokulturelt perspektiv ikke ser på vurdering som et individuelt utført teknisk øvelse som hektes på en eller annen aktivitet i form av karakter. Det er snarere en type systematisk inngripen som har som mål å bidra til at eleven utvikler seg gjennom å utnytte ressurser i form av andre personer og kulturelle verktøy(artefakter).

Som vi vet er det kompetanse som skal vurderes i skolen, og det er et vanskelig oppdrag. Både fordi kompetanser er komplekse i seg selv og fordi kompetanse er nøye forbundet med ulike praksiser( i butikken, bland forskere osv). Har skolen et sosiokulturelt perspektiv/ syn på læring, kreves det også et sosiokulturelt syn på vurdering. Engh, Dobston og Høihilder skriver i sin bok ”Vurdering for læring” at det ikke den individuelle elevens evne til å tenke som står i sentrum, men hvordan hun/han responderer på situasjoner, forhandler fram løsninger på ulike oppgaver, deltar i faglig utvikling og gjør bruk av ressurser og kontekster. Da må både aktivitetene og resultatene bli vurdert. Et sosiokulturelt syn på vurdering vil alltid ta utgangspunkt i aktiviteter, og dermed bør vurdering av aktivitetene vurderes av de som utfører dem også. Et sentralt trekk ved kompetanse blir da at eleven selv kan vurdere både egne og andres innsats, og derved inngår vurderingen i selve læringsbegrepet. Undervisning, læring og vurdering utgjør dermed en helhet, og må derfor vurderes som en helhet. Ved å inkludere elevene i vurderingspraksisen gir vi dem mulighet til å utvikle sin egen vurderingskompetanse, og dermed overskrider vi skillet mellom læring og vurdering.

Så kan man undres over alle testene som nå er innført i skolen. Står de i forhold til et sosiokulturelt syn på vurdering? Det viser seg jo at lærerne ofte tilpasser undervisningen sin til nasjonale og internasjonale standarliserte tester med papir og blyant. Er denne test-regimet med på å hindre en ny vurderingskultur i skolen, i utakt med de kompetansene samfunnet rundt oss trenger? Blir PC bruk unyttig kunnskap når alle testsituasjoner som er viktige er basert på penn og papir? (Datamaskinen brukes nok mer enn som skriveredskap i kunnskapsutviklingen, men likevel). Et annet spørsmål er om de som lager testene, og ikke minst de som sitter å bestemmer at testene skal brukes, har den nødvendige kunnskapen om hvordan IKT influerer på læring i dagens samfunn. Trenges det nye IKT-baserte eksamener for å fange opp en bredere kunnskapskonstruksjon enn det læreboken kan gi? Må det utvikles vurderingsinstrumenter som klarer å fange opp et bredere kunnskapssyn og de nye formene for læring? Vi må vel være enig i at vurderingsformer og eksamener må kunne avspeile det eleven virkelig kan, og til det trenges vurderingsformer som nettopp ivaretar dette. Eksamensformene må vel baseres på de endringene som har skjedd i samfunnet, i skole og i forskning? Vi kan vel være enig i at det ikke er teknologien som stopper oss, men våre egne holdninger. Elevens verden er teknologisk. IKT er en del av den, men IKT garanterer ikke god vurdering i dagens skole. Det er et teknologisk hjelpemiddel som må brukes med profesjonell kompetanse.