Den teknologiske utviklingen har gjort samfunnet stadig mer komplisert. Tilgangen til informasjon og evnen til å forstå og anvende denne informasjonen er viktig. Digitale skiller blir ofte fremhevet som en sentral grunn til at digital kompetanse må inn i skolen. Det postmoderne samfunnet, informasjonssamfunnet, kunnskapssamfunnet er blitt etablerte begreper som beskriver endringene i samfunnet vårt. Er vi i ferd med å få et nytt klassesamfunn der skillene ikke lenger er basert på fordeling av kapital, men evnen til å bruke informasjonsteknologi? Har vi fått et samfunn der digitale skiller oppstår? Hvilke negative konsekvenser får det for de som ikke kan håndtere teknologien?
Erstad skriver i slutten av sin bok ”Digital kompetanse i skolen” om digitale skiller. Tradisjonelt har slike skiller handlet om forskjeller i tilgang til datamaskiner, programvare og Internett i skolen. I dagen situasjon påpeker Erstad at det er andre sider ved digitale skiller som er mer betydningsfulle. Når det gjelder tilgang nevner han spesielt de med lav inntekt der det dels går på økonomi, og dels på holdninger til teknologi. Forskjeller og likheter i bruk av IKT på skolen og hjemme har også stor betydning når det gjelder utviklingen av digital kompetanse, skriver Erstad. Et eksempel kan være hvis man gjennomfører eksamen på PC vil elever som har brukt data lite hjemme skrive vesentlig saktere på tastatur. Dermed vil de har dårligere forutsetninger for å gjøre det bra på prøvene hvis ikke de er vant med å skrive på PC i skoletiden. Hvis elevens evne til å behandle informasjon fra Internett blir viktig i undervisningen, vil barn fra familier uten datamaskiner kunne havne ennå lenger etter klassekamerater med datamaskiner hjemme. Disse elevene har utviklet større evne til informasjonsbehandling takket være et velutdannet hjemmemiljø. Uten korrigerende tiltak vil internettanvendelse i skolen kunne bidra til å forsterke eksisterende sosiale forskjeller med røtter i klasse, utdanning, og etnisitet (Castells 2002). En problemstilling blir da om skolen kan kompensere for at noen elever i liten grad har tilgang til eller bruker PC hjemme? Man kunne tenke seg at man hadde en ambisjon om å bringe alle elevene opp til en viss minimumskompetanse uavhengig om det bidrar til å forsterke forskjellene mellom elevene eller ikke.
Erstad påpeker videre, slik mange har blogget og skrevet om, at det er store forskjeller mellom kommuner og skoler når det gjelder tilgang til maskinvare og Internett. Mulig et av problemene er at det ikke finnes noen faste retningslinjer eller normer for hvilket utstyr, internettlinje og programmer skolene bør ha. Dette kan videre føre til at skoler prioriterer annerledes uten at de blir stilt ansvarlig for dette, og da skaper enda større digitale skiller. Igjen vil mangelen på normer føre til at den digitale utviklingen og kompetansen forsinkes for elevene. For lærere vil dette også føre til forsinket pedagogisk bruk av IKT i undervisningen. En annen utfordring er at mange norske skoler ikke bruker ny teknologi i læringsaktiviteter, selv om utstyret er på plass. En slik situasjon skaper lett skjevhet forhold til elever som får anledning til å bruke IKT mye på skolen, og de som bruker det lite, og dermed er skolen med på å utvikle digitale skiller. ITU Skriver i sin artikkel ”Digital skolehverdag” at skolen som institusjon i samfunnet må følge utviklingen som skjer ved den kulturelle og samfunnsmessige endringen, og søke sin legitimitet ut i fra dette. Dette innebærer også utfordringene skolene i Norge har ved digitale skiller seg i mellom.
Erstad skriver videre at det er andre faktorer som er viktigere i dagenes samfunn når det gjelder digitale skiller. Han trekker fram digitale kjønnskiller, der gutters og jenters ulike forhold og bruk av teknologien er sentralt. Dette må tas med i betraktningen når digital kompetanse skal læres. En annen utfordring er kultursterke kontra kultursvake elever. Digitale skiller dreier seg mer om brukerkompetanse. Når tilgangen blir bedre for alle, så vil de som vet å utnytte tilgangen best, også tjenes mest på det i forhold til læring. Da reproduseres tradisjonelle skiller. En annen utfordring er inkludering kontra ekskludering som følge av teknologiutviklingen i samfunnet. Det dreier seg om de sosiale konsekvensene av teknologiutviklingen, om utdanningens funksjon og rolle i samfunnet. Det er fare for digitale skiller mellom de som håndterer endringene(f.eks offentlige tjenester i digital form), og dem som ikke gjør det. Så har vi problemstillingen rundt minoritetsspråklige elever. Teknologiutvikingen krever innsikt i hvordan samfunnet og kulturen fungerer på ulike nivåer. Undersøkelsen ”Ung i Norge” (Ottestad,2005) viser at minoritetselever har et større utbytte av datamaskin med internettilgang en de majoritetsspråklige elevene. Svaksynte, hørselshemmede og bevegelseshemmede har også spesielle behov som må ivaretas ved utviklingen av digitale tilbud. I en slik situasjon, skriver Erstad, er det at utdanningens rolle blir helt sentral. Skolen har mulighet til å la elever tilegne seg den nødvendige kompetansen, samt reflektere over hva teknologiutviklingen betyr. På denne måten vil utdanningssystemet motvirke digitale skiller og ekskludering av bestemte grupper i samfunnet. Man kan allikevel spørre seg om det blir utopisk å tro at man skal klare å utjevne de digitale skillene helt. Noen elever vil alltid være flinkere enn andre til å bruke data. Men en ting er sikkert; ved å ikke gjøre noe blir de digitale skillene bare større og større.
Du framstiller alvoret og kompleksiteten i situsjonen på en forbilledlig måte, Randi. Det er kanskje idealistisk å tro at skolen kan utjvne sosiale skiller. Likevel må vi handle som om det er mulig. Paradokset i dag, er at skolen ser ut til å forsterke sosiale skiller i stedet for å utjevne dem!
SvarSlettNår det gjelder å skaffe elevene en digital kompetanse som gjør dem til "gangs menneske" og gode yrkesutøvere, har det blitt pekt på at skolen har et særlig ansvar å ivareta overfor en del jenter, og særlig en del jenter med innvandrerbakgrunn
Det er viktige spørsmål du tar opp i bloggen din, Randi. Digitale skiller kan skapes av mange ulike årsaker, - tilgang til verktøy, internettilgang, skolekultur, lærerens ferdigheter og vilje til å bruke data, skoleledelse, elevenes sosiale bakgrunn... Vi som jobber i skolen må ta inn over oss at erfaringene med IKT er høyst ulik. Vi har vært oppmerksomme på elevenes ulike tilgang til PCer og internett, og jeg tror at de fleste skoler har hatt ordninger for disse elevene. På min skole undersøkte vi internettilgangen hjemme hos elevene før vi startet opp med læringsplattform, og enkelte elever fikk "fortrinn" til bruk av PCer på skolen.
SvarSlettDa vi etterhvert kom igang med kommunikasjon med foresatte via læringsplattform (alle foresatte fikk eget brukernavn og passord), måtte vi på forhånd kurse foreldrene. På et slikt kurs ble vi slått over de enorme forskjellene vi så i foreldrenes kompetanse. De fleste fant seg fort til rette i Fronter, men noen var fullstendig hjelpeløse. Hvilken betydning får dette for vår praksis? Hvilke betenkeligheter ligger i å bruke verktøyet på dette viktige feltet når enkelte foreldre ikke er i stand til å delta? Vi valgte å fortsette som vi hadde planlagt, men inviterte aktuelle foreldre på kurs. Vi leide ekstern hjelp til å utforme kurspakken. Og det vanskeligste var faktisk å greie å gjøre kurset enkelt nok. Mange møtte opp på kurs hos oss, og kurset var så enkelt som det kunne få blitt. Den eneste negative kommentaren vi fikk var at kurset var for vanskelig...
Og hvem deltok på kurs? Jo, det var fra alle samfunnslag og hadde egentlig lite med sosial bakgrunn å gjøre. Stikkord: Folk som bruker data lite gjennom jobben. Vi hadde med håndverkere, hjelpepleiere, barnehageansatte, bønder, en musiker... En pappa som deltok fortale at han først og fremst ville lære databruk for å få igjen kontrollen over økonomien. Han var lei av at det bare var kona som hadde kontroll på nettbanken...Og han som ikke visste hvordan han slo på PC'en på foreldremøtet, kom ikke på det første kurset. Det var kanskje for utrygt? I andre kursrunde var han derimot på plass.
Det jeg mener å si er at terskelen for å komme igang med PC er høy for noen. Kanskje ikke mange, men for dem det gjelder kan det være vanskelig å følge med i elevens skolegang dersom skolene ikke gjør noe.
Du tar for deg mange sentrale temaer som påvirker vår skoles digitale utvikling, og du belyser disse på en bred og interessant måte.
SvarSlettNår det gjelder digitale skiller, så tror jeg skillene er blitt noe mindre i dag enn de var for bare noen år tilbake. Allikevel må vi i skolen være våkne på det du tar opp om at det kan være skiller mellom IKT bruk i hjemmene og på skolen. Disse skillene vil muligens bli en da større på grunn av interesse feltet innenfor IKT som stimuleres på forskjellige nivåer. Jeg tror foreldre og søskens eventuelle negative påvirkning er viktigere for elevenes utvikling enn mangel på utstyr. Det er allikevel viktig for skolen å være obs på at mangel på utstyr vil forekomme og legge til rette for en så god utvikling som mulig for de elevene også.
Vil også understreke det du sier om at noen alltid vil være flinkere enn andre innefor IKT, som på alle andre områder. Derfor er vel tpo like viktig innenfor IKT som andre områder i skolen.
Du reflekterer godt rundt utfordringene knyttet til digitale skiller, Randi! Erstad hevder at dagens skole ikke oppfyller sin forpliktelse med å gi elevene de nødvendige kunnskapene, ferdighetene og holdningene til å fungere optimalt i det samfunnet de vokser opp i og etterhvert skal mestre. Men du er et godt bevis på at norsk skole har reflekterte og bevisste lærere med høy IKT-kompetanse og grundig forståelse for skolens plass i samfunnet og IKTs rolle nå og i framtida! Dessverre innehar ikke alle lærerne denne kompetansen, og ikke alle skolelederne heller. Hvordan får vi så spredt denne kunnskapen? Jeg støtter Erstad i at utviklingsarbeid knyttet til IKT i for liten grad har vært koblet opp mot organisasjonsutvikling generelt. Vi trenger skoler med endringskompetanse. Lærende organisasjoner som arbeider systematisk og målrettet! På samme måte som vi i arbeid med elevene setter fokus på å lære å lære, må skolen som organisasjon etablere læringsstrategier innad i organisasjonen. Kanskje er det utopi å tro at digitale skiller kan avskaffes, men det er garantert mulig å forebygge.
SvarSlettDu skriver strålende Randi!
SvarSlettFrønes skriver også om "Offentlige institusjoner og digitale skiller.", og sier at institusjonenes kopling til digitale muligheter vil være betydningsfull i forhold til utjevning av digitale skiller som eksisterer på husholdsnivå. men som Kjellah sier, så er det et paradoks at skolen bidrar til å forsterke snarere enn å utjevne skillene. Men med så mange kloke masterstudenter i skoleledelse, så er det håp!