ET SOSIOKULTURELT PERSPEKTIV PÅ LÆRING OG UNDERVISNING

Det skjer et komplisert samspill mellom menneske og maskin og mennesker imellom når nye teknologier tas i bruk. I dette samspillet har læreren en helt sentral rolle både som leder og tilrettelegger av undervisningen. Da kreves det mer enn ferdigheter og teknikker hos læreren. Det kreves både en faglig og en pedagogisk tenkning om læring, om samspill, kultur og utforming av undervisningen. I pensumet som vi har i denne modulen er det didaktiske perspektivene inspirert av sosiokulturell teori om læring med spesiell vekt på aktivitetsteori. Hva går så den sosiokulturelle teorien ut på? Det sosiokulturelle perspektivet er en samling læringsteorier som bygger videre på det konstruktivistiske læringssynet. Den har gjort seg gjeldende fra 1990-tallet, og er fremdeles et ideal i dag. Den bygger i stor grad på Vygotskijs arbeid på det tidlige nittenhundretallet, men også Bakhtin ble viktig for å forstå hvordan språket brukes. John Dewey og George Herbert Meade er også viktige for å forstå læring som et sosialt fenomen. Hauge, Lund og Vestøl sier i sin bok ”Undervisning i endring” at sosiokulturelle perspektiver har gjennom 1990-tallet og fram til nå vokst fram til å utgjøre et komplement- mange vil si en konkurrent eller arvtager- til mer kognitivt orienterte teorier om læring. Hovedfokuset i denne teorien bygger på antagelsen om at læring først og fremst er en sosial prosess. Den involverer alltid en form for deltakelse i praktiske eller akademiske fagfellesskap. Mennesket er avhengig av sosial samhandling for å kunne utvikle seg. Dette står, som tidligere skrevet, sterkt hos bl.a. Vygotskys tenkning. Vygotsky legger vekt på hvordan mennesker utvikler seg gjennom bruk av redskaper i omgivelsen, enten det er språklige, materielle eller kulturelle. Læring kan ikke lenger oppfattes som et individuelt anliggende-uavhegig av konteksten. Interaksjon og samarbeid blir sett på som helt grunnleggende for læring. Læring er da sosialt distribuert, noe som vil si at kunnskapen ikke er i mennesket, men mellom mennesker og mellom mennesker og ting(Lave 88). Bøker og datamaskiner fungerer da som en slags proteser og muliggjør menneskets evne til å sanse og oppfatte utover seg selv.
Dette utgjør store implikasjoner for både lærer og elev. Lærer må tilrettelegge for samhandling og interaksjon mellom elevene, altså skape gode kontekster der læring skjer. Hun/han må i mye større grad veilede dialogisk slik at elevene kan strekke seg etter kunnskap, ikke lenger bare forsyne elevene med ferdig kunnskap. Vurderingen bør ikke lenger bare være summativ (etter at eleven er ferdig med et arbeid), men bli en del av prosessen underveis (formativ vurdering). Elevens rolle blir å ta aktivt del i læringsaktivitetene, være selvstendig og kunne reflektere over problemer. Den må utvikle gode samarbeidsevner og kommunikasjonskompetanser. Det er viktige forutsetninger for samhandling.
Læring blir dialogisk og knyttet til sosiale og kulturelle forhold. Dermed blir læreren utfordret til å lage undervisningsopplegg på nye måter. Det er her IKT kommer sterkt inn i dagen samfunn, både i skolen og utenfor skolen.